Anna Atkins

Hvordan jeg kom over henne

Gjennom en kalender. På optimistic.day dukket navnet hennes opp i en tekst ved siden av en tanke av Georg Christoph Lichtenberg om å gjøre noe nytt og se noe nytt: en kvinne som brukte en nyoppfunnet metode til noe den ikke var utviklet for. Jeg kjente ikke bildene hennes. Da jeg så på dem, kom først det blå, så algenes fine forgreninger, og til slutt selve arbeidet: papirkanten, den håndskrevne påskriften, små forskjeller fra ark til ark.

Anna Atkins ville vise alger mer nøyaktig enn en tegning kunne. Hun hadde tre ting for hånden som ingen andre hadde ført sammen, og det er denne kombinasjonen som fortsetter å interessere meg: botanikerens kunnskap om hva et eksemplar må vise, tegnerens erfaring med hvordan en form plasseres på et ark, og en knapt ett år gammel metode som lot planten sette sitt eget avtrykk. I oktober 1843 sendte hun ut første hefte av en bok med plansjer eksponert av solen: den første boken med fotografiske illustrasjoner. Disse plansjene følger nå denne siden som det de er, gjenstander fra 1843 med sin egen historie.

Bakgrunn og utdanning

Anna Children ble født 16. mars 1799 i Tonbridge i Kent. Moren kom seg aldri etter fødselen og døde året etter. Hun vokste opp hos faren, John George Children, kjemiker og zoolog, sekretær i Royal Society og fra 1822 ansatt ved British Museum, der han var med på å forvalte de naturhistoriske samlingene og senere ledet den zoologiske avdelingen. I huset hans var det å samle, ordne og se nøye etter like mye en del av dagen som å spise.

Tidlig i tjueårene tegnet hun 256 skjell for ham. Children oversatte Lamarcks arbeid om skjell til engelsk, og på tittelbladet til Genera of Shells, utgitt mellom 1822 og 1824, står navnet hennes: «with plates from original drawings by Miss Anna Children». Lenge før fotografiet hadde hun altså lært å gjengi en form slik at andre kunne skille den fra den neste.

I 1825 giftet hun seg med John Pelly Atkins. Hun fortsatte å samle, presset planter, bygget opp et herbarium og byttet eksemplarer med botanikere. Botanikk var en av de få vitenskapene en kvinne på hennes tid kunne ta del i, og gjennom faren kjente hun mennene som nettopp var i ferd med å lære å tegne med lys.

Cyanotypien og boken fra 1843

William Henry Harveys Manual of the British Algae kom ut i 1841, den første systematiske oversikten over britiske alger, uten en eneste illustrasjon. Den som ville bestemme en art, hadde Harveys beskrivelse og ingenting annet. De små, fint forgrenede artene var særlig vanskelige å gjengi pålitelig med blyant. Atkins skrev det selv i forordet til boken:

“The difficulty of making accurate drawings of objects as minute as many of the Algae and Confervae, has induced me to avail myself of Sir John Herschel's beautiful process of Cyanotype, to obtain impressions of the plants themselves.”

[Vanskeligheten med å lage nøyaktige tegninger av så små gjenstander som mange av algene og Confervae har fått meg til å benytte Sir John Herschels vakre cyanotypimetode for å få avtrykk av selve plantene.]

Begge delene hun trengte, kom fra farens omgangskrets. Siden 1839 hadde William Henry Fox Talbot lagt gjenstander rett på lysfølsomt papir og kalt resultatet «photogenic drawing». John Herschel, en venn av familien, introduserte cyanotypien i 1842, en metode basert på jernsalter, billigere og enklere enn prosessene som brukte sølv. Atkins tok Talbots bilde uten kamera og Herschels kjemi og la algene sine mellom dem.

Det hun gjorde deretter, kan leses ut av hvert bevarte ark. Hun strøk to jernsaltløsninger på et papirark og lot det tørke i mørket. På det tørre arket la hun det pressede eksemplaret, så flatt som mulig, og satte begge deler i solen. Der lyset traff papiret, forandret saltene seg; under planten forble papiret som før. Så la hun arket i vann. De ueksponerte saltene ble vasket bort, de eksponerte områdene ble prøyssisk blå, og algen sto lys mot det blå, et negativ i ordets bokstavelige betydning. Der en gren var gjennomskinnelig eller ikke lå helt flatt, slapp noe lys gjennom eller under, og den skarpe konturen gikk over i blåtoner, de myke, nesten håndgripelige sporene som finnes på mange av plansjene. Til slutt føyde hun til artsnavnet etter Harveys nomenklatur, slik at boken hennes kunne brukes ved siden av hans.

Det første heftet gikk til Royal Society i oktober 1843, med hennes håndskrevne dedikasjon: «For the Royal Society, Presented by Mrs Atkins». Flere hefter fulgte frem til 1853, til sammen over fire hundre plansjer, med 411 i eksemplarene som finnes ved Natural History Museum. Det var ikke et opplag i vanlig forstand. Atkins eksponerte, vasket og tørket hver plansje i hvert eksemplar for seg, med forskjellig lys, et forskjellig belegg og som regel et forskjellig planteeksemplar. Mottakerne fikk heftene bundet inn slik de selv ønsket, la til eller flyttet om. Derfor er ingen av de rundt tjue kjente eksemplarene like.

Eksemplar og bilde

Atkins ville løse et botanisk problem, og før hun laget hvert ark, måtte hun bestemme seg: hvilket eksemplar, hvordan det skulle brettes ut, hvor det skulle ligge på siden. Noen alger står alene, nesten strengt mot det blå. Andre danner grupper, overlapper eller vokser inn i rommet fra kanten. Navnet under avtrykket identifiserer arten; plasseringen gjør avtrykket til et bilde.

Cyanotypien bevarte omriss, forgreninger og ofte forbløffende fine detaljer. Den gjenga ikke fargen eller den tredimensjonale formen til levende alger, og botanisk tegning var derfor fortsatt i bruk. Atkins hadde sett hvilken oppgave den nye metoden kunne løse, og utviklet ut fra denne ene oppgaven formen til en hel bok.

Etter algene fortsatte hun arbeidet sammen med barndomsvenninnen Anne Dixon: Cyanotypes of British and Foreign Ferns i 1853, Cyanotypes of British and Foreign Flowering Plants and Ferns i 1854. Bregnene trengte større ark, og på de større arkene plasserte de to kvinnene plantene friere enn en katalog ville ha krevd.

Anna Atkins døde i 1871. Bøkene hennes finnes nå i London, New York og Los Angeles, og i hvert eksemplar ligger algene litt annerledes mot det blå.