29. desember
Den lange vanen med å leve gjør det tungt for oss å dø. Men urnene lærer oss beskjedenhet: Navn, inngravert i bronse, synker til sist likevel ned i tiden.
Hydriotaphia — Urnebegravelse (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Den lange vanen med å leve gjør det tungt for oss å dø. Men urnene lærer oss beskjedenhet: Navn, inngravert i bronse, synker til sist likevel ned i tiden.
I en gammel kalender finner du en notis med din egen håndskrift: et klokkeslett, et fornavn, et utropstegn. Den gangen var denne avtalen tydeligvis viktig for deg. I dag vet du verken hvem det gjaldt, eller hva det dreide seg om.
De fleste av dagene dine har forsvunnet på denne måten, og du savner dem ikke. Likevel er det av dem du er blitt til. Glemselen som kanskje uroer deg når du tenker på senere, skjer altså for lengst i det små, og det er du selv som står for den.
Helt berolige deg kan det likevel ikke. Med kalenderen er det du som glemmer, og du er fortsatt den som legger merke til hullet. Denne plassen har du vært vant til så lenge at du knapt kan tenke deg den borte. Selv når du forestiller deg at ingen en dag kjenner navnet ditt lenger, står du i den forestillingen fortsatt et sted i utkanten og ser på. Det tunge er da kanskje ikke så mye å bli glemt. Tyngre er det at ingen er igjen som merker det, heller ikke du.
Du blar videre. To uker senere står det samme fornavnet der igjen, denne gangen uten utropstegn.
