28. desember
Jeg bærer en strid i meg: Det ene vil begjære, det andre formaner. Bare den som lytter i smug til seg selv, i ærlig samtale på tomannshånd, gjennomskuer hvem det er som taler i ham.
Secretum (fritt gjengitt)
Ved rekkverket
Jeg bærer en strid i meg: Det ene vil begjære, det andre formaner. Bare den som lytter i smug til seg selv, i ærlig samtale på tomannshånd, gjennomskuer hvem det er som taler i ham.
Eveline satt ved vinduet. De kjente gjenstandene hadde hun tørket støv av i årevis uten å spørre seg hvor støvet stadig kom fra. Skulle hun nå aldri se dem igjen? I fanget lå to brev: ett til broren, ett til faren. Med Frank ville hun forlate Dublin og leve i Buenos Aires.
Hjemme leverte hun fra seg lønnen, holdt huset og fryktet farens trusler. Men akkurat nå kom hun på hvordan han en gang hun var syk, hadde lest en historie for henne og laget toast. Utenfra hørtes lirekassemusikk. Hun tenkte på den døende moren og på løftet sitt om å holde hjemmet sammen så lenge hun kunne. Men morens liv, ofrene, slutten hennes – Eveline sprang opp. Hun måtte bort. Hun ville leve.
På kaia holdt Frank henne i hånden. Skipet tutet. Hun var kvalm; hun ba om å få vite hva som var hennes plikt. Da Frank ville dra henne med, klamret hun seg til jernrekkverket. Han gikk gjennom sperringen og ropte på henne. Hendene hennes slapp ikke. Hun så på ham uten et tegn til avskjed.
