27. desember
Som blader vinden strør mot jorden, slik er menneskenes slekter: blader er også dine barn, blader mengden som jubler for deg eller forbanner deg. Alt dette spirer om våren — så kaster vinden det ned, og skogen driver fram noe annet.
Til meg selv X,34
Lyttemodus
Som blader vinden strør mot jorden, slik er menneskenes slekter: blader er også dine barn, blader mengden som jubler for deg eller forbanner deg. Alt dette spirer om våren — så kaster vinden det ned, og skogen driver fram noe annet.
Når en kritikk sårer deg, hjelper det av og til å se ting i et lengre tidsperspektiv. Om ti år husker ingen lenger møtet, den skarpe tonen, det røde ansiktet ditt. Saken krymper, og du puster friere.
Men denne tanken plukker ikke ut. Den gjør ikke bare fremmede folks dom liten, men like mye rosen du hadde gledet deg til, og til slutt også menneskene du knapt kan tenke deg dagene dine uten. Når du trøster deg med forgjengeligheten, holder du et redskap i hånden som ikke skiller mellom noe.
Så du bruker det bare halvveis. Mot krenkelsen lar du det gjelde. Hos dem som står deg nær, legger du det til side, selv om det er like sant der. Det er inkonsekvent. Endeligheten som gjør fremmedes dom lettere for deg, gjør nettopp ikke det nære lettere. Snarere tvert imot.
Om kvelden forteller noen deg om dagen sin, om en bagatell på kontoret som vil være glemt om en uke. Du spør likevel mer om det.
