21. desember
Livets tid er et punkt, tilværelsen flytende, sansningen uklar, kroppen forgjengelig, ettermælet glemsel. Hva kan da ledsage oss? Én eneste ting: filosofien.
Selvbetraktninger II,17
Lyttemodus
Livets tid er et punkt, tilværelsen flytende, sansningen uklar, kroppen forgjengelig, ettermælet glemsel. Hva kan da ledsage oss? Én eneste ting: filosofien.
Når du leser et brev du skrev for mange år siden, kjenner du straks igjen håndskriften din, men ikke alltid det du var sikker på. Noe virket entydig for deg den gang som du i dag ville ha tenkt lenger over. Trolig vil du senere se slik på noe av det som virker klart for deg nå.
Det kunne tyde på at du ikke kan stole på din egen dømmekraft. Men du har ingen annen. Du kan ikke tre ut av sansningen din for å prøve den utenfra. Uskarpheten du legger merke til, legger du merke til med de samme øynene.
Det merkelige er likevel at det gamle brevet i det hele tatt viser deg noe. Noe i deg har beveget seg og fått avstand, slik at den tidligere feilen blir synlig. Denne avstanden er ikke noe fast ståsted. Den oppstår heller ved at du leser dine egne setninger én gang til uten straks å forsvare eller forkaste dem.
Du legger brevet tilbake i skuffen. Det du tenkte om det i dag, skriver du ikke ned noe sted. En dag vil det likevel være like gammelt.
