20. desember
Den lever virkelig som er til nytte for mange. Den lever som bruker seg selv.
Brev til Lucilius, 60. brev
Lyttemodus
Den lever virkelig som er til nytte for mange. Den lever som bruker seg selv.
Det finnes dager da noen trenger deg fra morgen til kveld. Noen vil ha en opplysning, en underskrift, en annen mening, bilen din på lørdag. Du hjelper gjerne, og om kvelden er du trett på en måte som føles fortjent.
Likevel kan noe bli liggende urørt. Som regel blir du spurt om det du alltid får til. Det du ennå ikke helt behersker og gjerne ville ha ført videre, er det knapt noen som bryr seg om. Å være til bruk og å bruke deg selv er ikke uten videre det samme. Det ene retter seg etter etterspørselen, det andre etter noe som sjelden noen spør etter.
Omvendt er det heller ikke enklere. Det du bare gjør for deg selv, forblir noen ganger merkelig lett så lenge ingen kan bruke det til noe. Om det har tyngde, merker du ofte først når det når frem til en annen.
Noen ganger spør noen deg om nettopp det du ennå ikke kan sikkert. Du sier ja likevel, og det blir en lang kveld.
