18. desember
Alt, Lucilius, er andres eie, bare tiden er vår. Denne ene flyktige, usikre eiendelen har naturen gitt oss – og enhver som vil, skyver oss ut av den.
Brev til Lucilius, 1. brev
Lyttemodus
Alt, Lucilius, er andres eie, bare tiden er vår. Denne ene flyktige, usikre eiendelen har naturen gitt oss – og enhver som vil, skyver oss ut av den.
Med tiden er det annerledes enn med annen eiendom. Du kan ikke oppbevare den, ikke legge den til side til senere, ikke låne den bort og kreve den tilbake. Den går også når du holder den helt for deg selv. Det som tilhører deg av den, er altså mindre selve timen enn spørsmålet om hva den går med til.
Nettopp dette spørsmålet er lett å hoppe over. En forespørsel som bare skal ta et øyeblikk, en forpliktelse som følger av den forrige: Ingen tar noe fra deg, du sier jo ja selv hver gang. Først om kvelden merker du at dagen riktignok var full, men at nesten ingenting i den kom fra deg.
Omvendt var en og annen time som tilsynelatende ble tatt fra deg, senere den du husker tydeligst. En omvei for noen andre, en samtale som veltet planen din. Tid som blir tatt, og tid som blir gitt bort, er knapt mulig å skille fra hverandre i øyeblikket. Ofte viser det seg først i ettertid hvilken som var hvilken.
Da er timen for lengst forbi. Kreve den tilbake kan du ikke, og gitt den bort hadde du kanskje likevel.
