17. desember
Når noe ytre smerter deg, er det ikke dette som plager deg, men din dom over det. Og å viske ut denne dommen står nå i din makt.
Selvbetraktninger VIII,47
Lyttemodus
Når noe ytre smerter deg, er det ikke dette som plager deg, men din dom over det. Og å viske ut denne dommen står nå i din makt.
En bemerkning varte kanskje tre sekunder. Du har båret på den i flere dager, og for hver gang du spiller den av, blir den litt tydeligere: Du legger til tonefallet, blikket som fulgte med, hensikten bak. Til slutt er versjonen i hodet ditt skarpere enn det som faktisk ble sagt. Den delen har ingen andre formulert.
Likevel er det vanskelig å slippe den. Dommen føles ikke som noe du har lagt til, men som en rest av selvrespekt. Sluttet du å vurdere krenkelsen, ville det se ut som om du hadde godtatt den. Som om det tross alt var greit.
Kanskje ligger det nettopp en forveksling her. At noe ikke var greit, kan du holde fast ved og også si høyt, til og med til den andre. Dommen som plager deg, sier som regel noe annet: hva bemerkningen beviser om deg, hvordan den ellers kunne være ment, hva du burde ha svart.
Denne andre dommen forsvarer deg ikke. Den spiller bare de tre sekundene av én gang til.
