14. desember
Ulykkelig er jeg, fordi dette har hendt meg? Nei – lykkelig er jeg, fordi jeg kommer gjennom det uten å knekke: verken knust av nåtiden eller redd for fremtiden.
Selvbetraktninger IV,49
Lyttemodus
Ulykkelig er jeg, fordi dette har hendt meg? Nei – lykkelig er jeg, fordi jeg kommer gjennom det uten å knekke: verken knust av nåtiden eller redd for fremtiden.
Etter en dårlig nyhet kommer det iblant en kveld der du er påfallende fattet. Du gjør det som må gjøres, ringer dem du må ringe, og får til og med i deg litt mat. Kanskje undrer du deg over det. Kanskje er du også litt stolt.
Den stoltheten er forståelig. Men den gjør fatningen til noe du nå eier, og som du derfor kan miste. Neste morgen sjekker du deg selv: Holder det fortsatt? Angsten som selve hendelsen knapt utløste, retter seg nå mot deg. Du frykter øyeblikket da du likevel gir etter.
Å ikke knekke ville da nettopp ikke bety at du aldri vakler. Heller at en svak dag ikke straks regnes som en dom over alle de neste. Du kan gråte én dag og åpne posten igjen den neste, uten at det ene motbeviser det andre.
Fatning lar seg vanskelig oppbevare. Ofte merker du den først i ettertid, når det slår deg at du har tenkt på noe annet i en hel time.
