13. desember

Noen ganger hører du, når du skal bestemme deg, en stemme som ikke er din. Du formulerer en e-post litt for glatt og vet straks hvordan et bestemt menneske ville løftet et øyenbryn. Du skriver den om. Han får aldri vite om det.

Slike vitner oppstår sjelden fordi du bestemmer deg for det. Noen strøk en gang et overflødig ord, godtok ikke en unnskyldning eller lo der du tok deg selv for høytidelig. Med årene blir det til en skikkelse som leser med.

Det blir vanskelig når du møter det virkelige mennesket igjen. Kanskje har han blitt mildere eller trøttere, eller han husker knapt setningen du ikke har blitt kvitt siden. Noe av det den indre utgaven av ham har spart deg for, ville vært ham likegyldig. Til gjengjeld ville han kanskje ha innvendinger mot noe skikkelsen din aldri la merke til.

Da er det ikke lenger klart hvis blikk det egentlig er som prøver deg. Skikkelsen har lånt strengheten hans og fylt den opp med din egen engstelse. Likevel har den ofte gitt deg gode råd.

Når dere tar farvel, sier han noe i forbifarten om arbeidet ditt. Du lytter nøye, som om den setningen i ettertid kunne bekrefte noen år.