12. desember
Alt passer meg som føyer seg etter deg, o verden. Ingenting er for tidlig og ingenting for sent for meg som kommer til rett tid for deg. Alt er frukt for meg som dine årstider bærer, natur: Fra deg er alt, i deg er alt, til deg går alt.
Til seg selv IV,23
Lyttemodus
Alt passer meg som føyer seg etter deg, o verden. Ingenting er for tidlig og ingenting for sent for meg som kommer til rett tid for deg. Alt er frukt for meg som dine årstider bærer, natur: Fra deg er alt, i deg er alt, til deg går alt.
Noe forstår du først når det ikke lenger er til nytte for deg. Et råd du avfeide for mange år siden, gir plutselig mening, lenge etter at situasjonen det var ment for, er over. Din første tanke blir da ofte: for sent.
I det ordet ligger to dommer. Den ene slår fast at noe er kommet frem. Den andre måler denne ankomsten mot en tidsplan som aldri fantes, bortsett fra når du ser tilbake. Den gang kunne du knapt ha forstått setningen. Du manglet det du har opplevd siden. Forståelsen kom altså ikke for sent. Den består av nettopp disse årene.
Likevel lar den andre dommen seg ikke bare stryke. Noen ganger fantes det en du kunne ha snakket med om det, og det mennesket er ikke lenger å nå. Tapet er virkelig, selv om det tidligere tidspunktet bare er tenkt.
Nå forstår du setningen helt. Nettopp derfor vet du hvem du gjerne skulle ha fortalt det til.
