30. november
Si aldri om noe: Jeg har mistet det — men: Jeg har gitt det tilbake. Barnet ditt er dødt? Det er gitt tilbake. Eiendommen din er tatt fra deg? Også den er gitt tilbake.
Håndbok i moral, 11
Lyttemodus
Si aldri om noe: Jeg har mistet det — men: Jeg har gitt det tilbake. Barnet ditt er dødt? Det er gitt tilbake. Eiendommen din er tatt fra deg? Også den er gitt tilbake.
Ordet «min» lover mer enn det kan holde. Du sier «gaten min», «vennen min», «årene mine i denne byen», og mener knapt eie med det. Snarere en tilhørighet som går begge veier.
Først når noe tar slutt, blir ordet strengt. Da høres «Jeg har mistet det» nesten ut som en innrømmelse: som om du ikke passet godt nok på, som om det fortsatt fantes et sted du kunne lete. Smerten holder fast ved dette kravet. Så lenge noe er tapt, tilhører det deg fortsatt.
Et annet ord kunne spare deg for denne letingen. Men det krever også noe: å innrømme at du aldri helt rådet over det, ikke engang i de beste årene. Det kan kjennes som en ny avskjed, denne gangen med retten din til det.
Kanskje veksler du mellom de to ordene, alt etter dagen. Når du forteller om før, sier du likevel fortsatt «gaten min». Ingen retter på deg.
