29. november
Dere lever som om dere skulle leve evig; aldri faller det dere inn hvor skrøpelige dere er. Som dødelige frykter dere alt — som udødelige begjærer dere alt.
Om livets korthet, 3
Lyttemodus
Dere lever som om dere skulle leve evig; aldri faller det dere inn hvor skrøpelige dere er. Som dødelige frykter dere alt — som udødelige begjærer dere alt.
Når du vakler mellom to muligheter, kan nølingen virke svært fornuftig. Du vil ikke forhaste deg eller gjøre en feil som ikke lar seg rette opp. Denne forsiktigheten regner med endelighet: med følger som blir stående, og med krefter som ikke strekker til for hver omvei.
Samtidig vil du ikke gi opp noen av de to mulighetene. Så lenge du ikke velger, tilhører begge deg litt. Denne holdningen regner med en tid uten ende, der alt som er utsatt, kommer for tur senere.
Slik arbeider to regnestykker mot hverandre, og hvert av dem virker fornuftig for seg. Det ene gjør deg forsiktig, det andre umettelig. Sammen blir de til noe underlig: Du beskytter deg mot ett tap ved å godta et annet, som du knapt legger merke til. Også det å holde noe åpent koster tid, den blir bare ikke bokført noe sted.
Noen ganger er det til slutt ikke lenger du som bestemmer, men en frist som løper ut, eller et tilbud som blir trukket tilbake. Det kjennes da nesten som lettelse. Om muligheten som ble igjen, var den riktige, spør du ikke lenger etterpå.
