23. november
Livet er som et skuespill: Det kommer ikke an på hvor langt det er, men på hvor godt det spilles.
Brev til Lucilius, brev 77
Lyttemodus
Livet er som et skuespill: Det kommer ikke an på hvor langt det er, men på hvor godt det spilles.
En samtale som plutselig blir avbrutt, virker ofte uferdig i ettertid. Du ville si noe mer, og nå henger den siste setningen i luften. Likevel var det som ble sagt før, ikke mindre sant bare fordi det ikke kom noen avslutning.
Det er vanskeligere så lenge du ennå står midt i det. Når du ikke vet hvor mye tid som er igjen, kan du ikke legge noe opp mot en slutt. Så sparer du på en del: den lange samtalen, det åpne ordet, besøket det blir bedre ro til senere. Denne utsettelsen er ikke dum. Den regner med en fortsettelse, og som regel kommer den jo.
Men dermed forskyves det du måler etter når du skal avgjøre om noe lykkes. En tid som bare forstår seg selv som forberedelse, trenger det som kommer senere, for å bety noe. En tid som allerede stemmer i seg selv, trenger det ikke. Utenfra er forskjellen knapt synlig. To like ettermiddager kan skille seg fra hverandre bare ved om du allerede var der, eller fortsatt ventet på den viktigere delen.
Når den delen begynner, er det ingen som sier deg. Noen ganger viser det seg først etterpå at den for lengst hadde begynt.
