22. november

På andres vanskeligheter har du ofte forbløffende gode svar. En venninne forteller om en krangel, og du ser straks hvor hun kunne gi etter og hvor hun helst ikke bør. Du sier det rolig og presist. Hun nikker.

I dine egne saker får du det sjeldnere til. Situasjonen er knapt mer innviklet, men du står midt i den. Hvert mulig svar har følger du selv måtte bære, og en forhistorie du ikke bare kan legge fra deg. At du så så klart hos venninnen, hadde også å gjøre med at ingenting av det holdt deg fast.

Det ligger noe forførende i dette. Der du ikke er involvert, virker du rolig, kyndig, nesten vis. Du kunne innrette deg der: som en som hjelper andre videre og skyver sine egne spørsmål ut til senere, uten at noen legger merke til det, minst av alle du selv.

De klossete setningene du til slutt finner i din egen sak, hører derimot til en samtale ingen kan føre i ditt sted. De stokker seg og treffer ikke helt. Ingen ville kalle dem like kloke som rådet ditt.

Til gjengjeld får du et svar på dem som gjelder deg.