16. november
Så lenge lykken sto meg bi, kjente jeg ikke vennene mine; først da den falt, så jeg hvem som ble hos meg. Ulykken er bitter – men den åpner øynene.
Tristia (Brev fra eksilet) (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Så lenge lykken sto meg bi, kjente jeg ikke vennene mine; først da den falt, så jeg hvem som ble hos meg. Ulykken er bitter – men den åpner øynene.
Noen ting får du bare visshet om når noe går i stykker for det. Om noen står ved deg, viser seg først når det koster dem noe. Så lenge ingenting står på spill, er hengivenhet og ren bekvemmelighet til forveksling like.
Likevel ville du ikke utsette noen for denne prøven, heller ikke deg selv. Det finnes en uvitenhet det går godt an å leve i: Du går ut fra at vennene dine liker deg, og trenger ikke å sjekke det.
Kommer prøven likevel, er resultatene mindre entydige enn du skulle tro. Kanskje er det noen du knapt hadde regnet med, som tar kontakt jevnlig. En annen tier, og du vet ikke om det er av likegyldighet eller fordi han ikke fant noen første setning. Taushet er vanskelig å lese.
Etterpå kjenner du kanskje vennene dine bedre, men kanskje også bare annerledes. Spørsmålet om hvem som blir, forsvinner ikke helt når det går bra med deg igjen. Det stiller seg bare fra motsatt kant, når noen akkurat nå er vanskelig å nå og du lurer på om du skal ringe.
