12. november
To steinbein uten kropp står i ørkenen, og ved siden av ligger et knust ansikt i sanden. På sokkelen står det: «Se mine verk, dere mektige, og fortvil!» Ellers ble ingenting igjen – bare endeløs, naken sand.
Ozymandias (fritt gjengitt)
Lyttemodus
To steinbein uten kropp står i ørkenen, og ved siden av ligger et knust ansikt i sanden. På sokkelen står det: «Se mine verk, dere mektige, og fortvil!» Ellers ble ingenting igjen – bare endeløs, naken sand.
I en kasse med brukte bøker finner du en dedikasjon: «Til J., så du aldri glemmer hvem som alltid trodde på deg.» Håndskriften er omhyggelig, og setningen er tydeligvis ment alvorlig. Nå ligger boka til én euro mellom gamle reiseguider.
Kanskje har det ikke skjedd noe trist. Kanskje flyttet J. og hadde for mange esker. Likevel leser du setningen annerledes enn den ble skrevet. Den er uforandret, ord for ord, og nettopp derfor sier den nå noe som ingen har lagt inn i den.
Slik går det ofte med ord som blir stående. At de varer, beskytter ikke meningen deres. Jo mer bestemt en setning lyder, med «aldri», «alltid» eller «for all tid», desto tydeligere stikker ethvert avvik seg ut senere. En forsiktig setning ville hatt mindre å tape. Men den ville heller ingen ha skrevet for å nå et bestemt menneske på en bestemt dag.
Du legger boka tilbake eller tar den med deg. Uansett har du nå lest dedikasjonen uten å kjenne J.
