10. november

I en krise er det ofte én som først blir saklig igjen. Vedkommende ringer dit det må ringes, finner fram papirene, spør etter klokkeslett og hvem som har ansvaret. Er det du som er denne personen, merker du kanskje først senere hvor raskt de andre innrettet seg etter det.

Roen din blir da lett tatt for uberørthet. Den som hører deg i telefonen, går ut fra at du har det noenlunde bra, og spør ikke mer. Selv skyver du rystelsen til side fordi noe må gjøres akkurat nå, og etter hvert ligger den så langt bak at du knapt finner den igjen.

Men å holde seg oppreist og å ikke være truffet er to forskjellige ting. Det ene trenger rystelsen det holder stand mot. Det andre ville ikke hatt noe å holde stand mot. Utenfra kan de knapt skilles fra hverandre, noen ganger ikke innenfra heller.

Om kvelden, når samtalene er unnagjort, blir du kanskje sittende en stund på kjøkkenet. Ingen trenger noe fra deg akkurat nå. Først nå gir noe etter som har ventet hele dagen.