5. november
Husk på meg når jeg er borte, langt bort i det stille land. Men om minnet gjør deg trist, så glem meg heller og smil, enn at du sørger.
Husk på meg (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Husk på meg når jeg er borte, langt bort i det stille land. Men om minnet gjør deg trist, så glem meg heller og smil, enn at du sørger.
En dag går en årsdag forbi uten at du legger merke til den. Først noen dager senere kommer du på datoen, og i stedet for lettelse kjenner du noe som ligner skyld. Som om du hadde forlatt en vakt ingen hadde satt deg til.
Smerten har en merkelig dobbeltrolle i minnet. Den gjør vondt, og samtidig virker den som et bevis: Så lenge det gjør vondt, ser det ut som om forbindelsen ikke er brutt. Når den gir seg, spør du deg kanskje om noe av hengivenheten forsvant sammen med den.
Men smerten og mennesket den legger seg rundt, er ikke det samme. Noe kommer først tilbake når sorgen blir stillere: et uttrykk, en måte å holde hånden for munnen på når latteren kom, en utålmodighet som pleide å irritere deg. Slike detaljer går dårlig sammen med høytidelighet. De kommer i forbifarten, under oppvasken eller på vei til jobben.
Om dette ennå er å minnes eller allerede et stykke glemsel, lar seg ikke skille rent. Du tar deg i å smile av den utålmodigheten, en ettermiddag uten noen som helst anledning. Før ville du ha trengt en dato for det.
