4. november
Det beste legemiddelet mot vrede er utsettelse. Krev ikke av den i begynnelsen at den skal tilgi – bare at den skal prøve saken: Dens første anløp er voldsomt; lar man den vente, gir den seg.
Om vrede II,29 (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Det beste legemiddelet mot vrede er utsettelse. Krev ikke av den i begynnelsen at den skal tilgi – bare at den skal prøve saken: Dens første anløp er voldsomt; lar man den vente, gir den seg.
Vrede har sin egen tidsfølelse. For den finnes bare nå. Hvis du ikke svarer straks, ser det ut som om krenkelsen blir stående, som om du hadde gitt den rett.
Venter du likevel, er det først kraften som gir seg. Om kvelden hørtes det ennå ut som en dom over et helt menneske. Innen morgenen er det blitt til én enkelt setning han sa, og tonen han sa den i. Det er mindre, men mer presist.
Bare var ikke alt som gir seg, feil. Med heten blekner noen ganger også den berettigede delen. Anledningen er der fortsatt, men du mangler driv til å ta den opp, og det føles smålig å varme opp igjen noe du selv nesten har lagt fra deg. Slik kan utsettelsen umerkelig bli til et avkall.
Prøvingen spør altså om to ting: hvor mye av sinnet ditt som bare var voldsomhet, og om du vil stå for resten også uten denne voldsomheten.
Setningen som blir igjen, høres rolig ut. Å si den høyt koster deg kanskje mer enn alt du kunne ha sagt i går.
