24. oktober
Å være overalt er å være ingensteds. Den som tilbringer livet på reise, har mange verter og ingen venner. Det samme gjelder for ånden: Å smake flyktig på mye gir ingen næring.
Brev til Lucilius, brev 2
Lyttemodus
Å være overalt er å være ingensteds. Den som tilbringer livet på reise, har mange verter og ingen venner. Det samme gjelder for ånden: Å smake flyktig på mye gir ingen næring.
I begynnelsen tar nesten alt imot deg med vennlighet. Når du begynner på et instrument, et språk eller et håndverk, kommer fremgangen raskt. Etter tre uker kan du spille en sang, hilse på noen, vise frem en første, skjev krakk. Hvert steg merkes, også av deg selv.
Etter hvert blir det seigt. Du har øvd på den samme passasjen i flere dager, og den låter knapt annerledes. Akkurat da lokker en ny begynnelse, igjen med raske resultater og den behagelige følelsen av å være på vei.
Slik kan du ha vært velkommen på mange områder uten at noen av dem egentlig kjenner deg. Noe bortkastet liv er det ikke; mye av prøvingen var rett og slett fint. Men den seige fasen har noe som begynnelsen mangler. Det er der det du driver med, begynner å svare deg: Hånden din venner seg til et grep, og en feil som stadig kommer tilbake, viser deg hvor du blir hengende hver gang.
Om du blir værende, avgjøres sjelden av den første begeistringen. Heller en helt vanlig tirsdag, når passasjen fortsatt ikke låter, og du likevel slår opp heftet.
