19. oktober
Slik man ved steker og retter kan si til seg selv: Dette er liket av en fisk, dette liket av en fugl; falernervinen er druesaft, purpurtogaen saueull farget med blodet fra en snegl – slike forestillinger treffer selve tingene og går tvers gjennom dem: Man ser hva de er.
Selvbetraktninger VI,13
Lyttemodus
Slik man ved steker og retter kan si til seg selv: Dette er liket av en fisk, dette liket av en fugl; falernervinen er druesaft, purpurtogaen saueull farget med blodet fra en snegl – slike forestillinger treffer selve tingene og går tvers gjennom dem: Man ser hva de er.
Før en vanskelig samtale sitter du i en gang og venter. Døren er høy, på skiltet står en tittel, og innenfra hører du dempede stemmer. Alt virker innrettet for at du skal føle deg liten.
Du kan se på gangen en gang til: linoleum, en stol med slitt ryggstø, en tredør. Bak den sitter et menneske som sannsynligvis også ser på klokken og lurer på når det blir lunsj i dag. Samtalen blir ikke lettere av at du ser det slik. Det som avgjøres der inne, er fortsatt viktig for deg.
Men at noe er viktig, og at det skremmer deg, er to forskjellige ting. Det ene hører til saken, det andre til rommet, til skiltet og til måten du må vente på her. Når du holder dem fra hverandre, har du mer oppmerksomhet til overs for det du vil si.
Døren går opp. Den er fortsatt høy.
