15. oktober
Dagen du frykter som din siste, er evighetens fødselsdag.
Brev til Lucilius, brev 102
Lyttemodus
Dagen du frykter som din siste, er evighetens fødselsdag.
Den siste frokosten dere spiste sammen, kan ha vært helt vanlig. Du strakk deg etter brødet, spurte igjen om noe du bare hadde hørt halvt, ryddet bordet etterpå. Ingen visste at denne gjentakelsen aldri skulle få en neste.
Når du tenker tilbake på den, ønsker du kanskje at du husket mer: de nøyaktige ordene, et blikk, lyset i rommet. I ettertid får øyeblikket en oppgave det ikke var forberedt på. Det skal tale for hele forholdet.
Men nettopp det hverdagslige var en del av fortroligheten mellom dere. Du trengte ikke holde fast på hver eneste gest, for du regnet med flere morgener. Detaljene som mangler, er ikke hull i hengivenheten din. Du var der, ved det samme bordet, uten allerede å se samværet på den avstanden slutten gir.
