27. september
Ånden må hver dag kalles til regnskap. Sextius gjorde det: Ved dagens slutt spurte han seg selv – Hvilket av dine onder har du helbredet i dag? Hvilken feil har du stått imot? På hvilken måte er du blitt bedre? Vreden blir mildere når den vet at den hver dag må fram for dommeren. Og for en søvn som følger etter en slik mønstring!
Om vrede III,36
Lyttemodus
Ånden må hver dag kalles til regnskap. Sextius gjorde det: Ved dagens slutt spurte han seg selv – Hvilket av dine onder har du helbredet i dag? Hvilken feil har du stått imot? På hvilken måte er du blitt bedre? Vreden blir mildere når den vet at den hver dag må fram for dommeren. Og for en søvn som følger etter en slik mønstring!
En brysk setning fra ettermiddagen melder seg så snart lyset er slukket. Du spiller scenen av på nytt, så en gang til, og hver gang svarer den andre litt annerledes. Noen ganger synes du at du hadde rett, andre ganger at du var umulig. Etter en time er du trett og likevel ikke klokere.
Det ser ut som samvittighetsfullhet. Snarere er det en rettssak uten dom. Du er anklager og forsvarer på én gang, og ingen av dem får ha siste ord. Så lenge saken er oppe, forblir den underlig flytende, som om den fortsatt kunne endres hvis du bare tenkte grundigere.
En dom krever noe mer ubehagelig: at du erkjenner at setningen er sagt, og at den forblir sagt. Kanskje var den urettferdig, kanskje halvveis berettiget og bare for høylytt. I morgen kan du be om unnskyldning eller la det være. Mer lar seg ikke avgjøre i natt.
Det er merkelig hvor vanskelig nettopp denne avslutningen er, selv om den ville falt mildt ut. Kanskje er det ikke skylden som holder deg våken, men håpet om likevel å tenke den bort.
