26. september
Bueskytteren gjør alt for at pilen skal treffe – men selve treffet tilhører ikke lenger ham. Hans del er: å sikte godt, spenne godt, slippe godt. Resten tilhører vinden.
Om det høyeste gode, III (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Bueskytteren gjør alt for at pilen skal treffe – men selve treffet tilhører ikke lenger ham. Hans del er: å sikte godt, spenne godt, slippe godt. Resten tilhører vinden.
Etter en krangel skriver du en melding til noen. Du tar deg tid, stryker en bebreidelse og lar en unnskyldning bli stående, selv om den ikke faller deg lett. Så sender du den. Det kommer ikke noe svar.
Dagen etter leser du setningene dine på nytt og synes plutselig de er klossete. Et ord høres nå fornærmet ut, en etterslengt setning påståelig. Hadde den andre svart vennlig, ville de samme setningene trolig ha virket vellykkede på deg.
At utfallet ikke ligger i din hånd, går an å godta. Vanskeligere er det at det virker bakover. Det farger minnet om det du gjorde, og griper nettopp etter den delen som skulle tilhøre deg. Du vil vite om du handlet godt, og har knapt noen annen målestokk for det enn det som ble resultatet.
Mens du skrev, så det annerledes ut. Du valgte ordet fordi det virket treffende i øyeblikket, og lot unnskyldningen stå fordi du mente den. Da visste du ennå ikke hvordan meldingen ville bli tatt imot. Nettopp derfor var du et mer pålitelig vitne enn i dag.
