22. september
Noen forakter meg? Det er hans sak. Min sak: at jeg ikke gjør eller sier noe som fortjener forakt. Han hater meg? Hans sak. Jeg forblir velvillig mot alle — rede til å vise ham feiltakelsen hans: ikke hånende, ikke som en oppvisning i min tålmodighet, men ekte og godhjertet.
Selvbetraktninger XI,13
Lyttemodus
Noen forakter meg? Det er hans sak. Min sak: at jeg ikke gjør eller sier noe som fortjener forakt. Han hater meg? Hans sak. Jeg forblir velvillig mot alle — rede til å vise ham feiltakelsen hans: ikke hånende, ikke som en oppvisning i min tålmodighet, men ekte og godhjertet.
Når noen åpenbart ikke kan fordra deg, blir du ofte særlig nøye når han er i nærheten. Du formulerer deg mer presist, hilser litt tydeligere og passer på at du ikke gjør noen feil. Utenfra ser det ut som ro.
Men denne nøyaktigheten har en mottaker. Den skal vise at motviljen hans er ugrunnet, og er dermed avhengig av hans dom. Selv vennligheten din kan på den måten bli et argument, en stille gjendrivelse som han vær så god skal legge merke til. Overser han den, eller tolker han den som beregning, sårer det deg kanskje mer enn selve motviljen.
De to er vanskelige å skille. Du vil ikke la ham bestemme over deg, og likevel vil du heller ikke gi ham rett. En velvilje som ikke skal bevise noe, måtte bestå også om han holder fast ved sin mening og du aldri får vite om han noen gang har tenkt over den på nytt.
Kanskje merker du forskjellen på en liten ting: om du ville gitt ham et nyttig vink hvis det var sikkert at han aldri ville få vite hvem det kom fra.
