21. september

Noen ganger innfinner det seg en enighet uten noen foranledning. Du går ned en trapp, bak deg smekker en dør igjen, og et øyeblikk ser det ikke ut til at noe mangler. Ingenting er løst med det. E-posten du vegrer deg for, er fremdeles ikke skrevet, og morgenens nyheter er ikke blitt bedre.

Nettopp derfor kan denne følelsen gjøre deg mistenksom. Den virker som en dom over situasjonen, og som dom ville den åpenbart være feil. Men egentlig påstår den ingenting. Den teller ikke etter og veier ikke for og imot. Den ligner snarere et samtykke som kommer før enhver prøving. Derfor lar den seg heller ikke tilbakevise.

Det blir vanskelig først når du vil gi den videre. Til noen som nettopp har mislyktes med noe, kan du ikke si at alt er i orden. Setningen stemmer bare så lenge den ikke skal forklare noe for noen.

Du går videre. På den andre siden av gaten venter noen med bøyd hode på holdeplassen, og øyeblikket forlater deg ikke med en gang.