17. september
Når den edle ser vreden nærme seg, tenker han over hva den vil føre til. Den simple lar seg rive med; den edle stanser opp – og der skilles den ene fra den andre.
Samtalene (Lunyu) (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Når den edle ser vreden nærme seg, tenker han over hva den vil føre til. Den simple lar seg rive med; den edle stanser opp – og der skilles den ene fra den andre.
Vrede har sin egen tidsregning. Den kjenner bare øyeblikket som er nå, og behandler det som om det var det eneste der noe ennå kan sies. Det som kommer etterpå – neste møte, tonen på mandag –, virker uvirkelig for den.
Å stanse opp betyr derfor først og fremst å hente denne tiden tilbake. Setningen du har på tungen, ville kanskje vært like berettiget i morgen. Men da sier du den vel vitende om at du skal ha med dette mennesket å gjøre igjen i overmorgen.
Det blir vanskelig når pausen blir en vane. Da tenker du hver gang så grundig over hva som kan følge, at det til slutt ikke følger noe som helst. Sinnet forsvinner ikke, det blir bare stillere og eldre. Noen ganger dukker det opp måneder senere i en bemerkning som knapt har noe med anledningen å gjøre lenger, og som derfor ingen forstår, heller ikke du selv helt.
I øyeblikket ser begge deler like ut: Du tier. Om du ga vreden tid eller bare la den fra deg, viser seg først når en roligere anledning kommer.
