16. september
Selv de heftigste lidenskaper unner oss av og til ro. Bare forfengeligheten lar oss aldri være i fred.
Maksimer og tanker (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Selv de heftigste lidenskaper unner oss av og til ro. Bare forfengeligheten lar oss aldri være i fred.
Når du virkelig ergrer deg over noe, glemmer du en stund hvordan du ser ut. Begeistring og forelskelse har samme egenskap: De retter deg helt mot noe annet. Før eller siden er de utmattet, og med dem legger uroen seg.
Annerledes er det med spørsmålet om hvordan du virker. Det har ingen gjenstand du kan nå eller miste, bare et publikum som aldri feller en endelig dom. En vellykket kveld er ikke nok for det. På vei hjem går du gjennom enkelte setninger på nytt og sjekker om noen av dem var for høylytt. Selv når ingen er til stede, sitter dette publikummet med i rommet.
Plagsomt blir det først og fremst fordi det sniker seg inn også i roen. Du tar deg en fridag og merker at du allerede forteller noen om den i tankene. Du gir avkall på anerkjennelse og er litt stolt av dette avkallet.
Øyeblikket da det tier, lar seg vel knapt fremkalle. Noen ganger ler du så mye av noe at du glemmer hvordan latteren din høres ut. Først etterpå legger du merke til at du en stund ikke var noen bestemt.
