15. september
Nødvendigheten er et onde — men det er ingen nødvendighet å leve i den. Veiene ut i det fri står åpne overalt.
Hovedlæresetninger (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Nødvendigheten er et onde — men det er ingen nødvendighet å leve i den. Veiene ut i det fri står åpne overalt.
«Jeg må videre» er en bekvem setning. Med den kan du avslutte en samtale uten å såre noen, og du slipper å spørre deg selv om du egentlig vil. Noe av det stemmer jo: Husleien forfaller, noen venter på deg, en frist løper ut.
Men ordet brer seg gjerne. Det legger seg over ting som bare er vane, over invitasjoner du aldri har vurdert på alvor, over en tone du en gang har lagt deg til. Med tiden høres hele dagen din ut som en liste over andres krav, selv om du har skrevet noen av linjene selv.
Ubehagelig blir det så snart du holder de to fra hverandre. Det som virkelig må til, forblir hardt. Alt annet faller plutselig på deg, også det du fortsetter med selv om du kunne latt være. En utvei er ikke bare en lettelse. Den tar også fra deg en unnskyldning.
Kanskje holder du likevel fast ved mye. Neste morgen ser dagen din knapt annerledes ut enn i går. Bare at den nå er litt mer din, også der du ikke liker den.
