14. september
Slik sandeltreet gir av seg selv også til øksen som feller det, gjør den edle godt også mot den som skader ham. I nød bøyer han seg ikke, i lykke blåser han seg ikke opp — hans vesen forblir seg selv likt.
Nitishataka (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Slik sandeltreet gir av seg selv også til øksen som feller det, gjør den edle godt også mot den som skader ham. I nød bøyer han seg ikke, i lykke blåser han seg ikke opp — hans vesen forblir seg selv likt.
Noen som har behandlet deg ille, ber deg noen uker senere om en opplysning. Du vet svaret. Og du merker hvor stort spillerom det er mellom et godt og et dårlig svar: være litt kortere, utelate en detalj, vente en time lenger.
Ingenting av dette ville vært urett. Nettopp derfor er det fristende. Du kunne betalt tilbake krenkelsen i småmynt uten at noen kunne kalt det det, heller ikke du selv.
Hvis du likevel svarer slik du ville svart hvem som helst, er det ennå ingen forsoning. Krenkelsen er jo ikke borte, og kanskje vil du heller ikke at den skal forsvinne. Det betyr bare at den ikke får være med på å bestemme hvor omhyggelig du gjør jobben din. Sinnet ditt forblir ditt. Omhuen din gjør det også.
Det merkelige er at den andre knapt får vite noe om dette. For ham var det et helt vanlig svar. Kanskje hadde han ikke engang regnet med et dårligere.
