10. september
Der alle vek, vek ikke Cato. Han ville heller falle oppreist enn bestå bøyd – og forble tro mot seg selv da republikken for lengst var tapt.
Levnetsbeskrivelser: Cato den yngre (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Der alle vek, vek ikke Cato. Han ville heller falle oppreist enn bestå bøyd – og forble tro mot seg selv da republikken for lengst var tapt.
Noen ganger holder du fast ved noe etter at det ikke lenger kan utrette noe. Avstemningen er over, de andre har innrettet seg, og neiet ditt endrer ikke lenger resultatet. Likevel trekker du det ikke tilbake.
Om det er troskap eller trass, er vanskelig å skille innenfra. Begge kjennes som oppriktighet, begge koster noe, og for hver dag du holder fast, blir begge vanskeligere å gi opp. Hvis du ga etter, måtte du ikke bare skifte mening. Du måtte også i ettertid se annerledes på det du allerede har betalt for den.
Kanskje ligger det et vink i spørsmålet om du fortsatt kunne si hva grunnen din er, uten å nevne de andre. Består holdningen din først og fremst i at du ikke har gitt etter, er den nå blitt avhengig av dem som ga etter. Den trenger at de bøyde av, for i det hele tatt å forbli synlig.
Står grunnen derimot på egne ben, endrer heller ikke nederlaget noe ved den. Den er like riktig eller like gal nå som før. Men da er du alene med den, selv om de andre fortsatt sitter i samme rom.
