8. september
Tyrannen truer: Jeg skal lenke deg. — Foten min vil du lenke. — Jeg skal halshugge deg. — Når har jeg noen gang påstått at hodet mitt ikke kan hugges av? Viljen min får du derimot ikke bukt med.
Samtaler I,19 (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Tyrannen truer: Jeg skal lenke deg. — Foten min vil du lenke. — Jeg skal halshugge deg. — Når har jeg noen gang påstått at hodet mitt ikke kan hugges av? Viljen min får du derimot ikke bukt med.
Når noen presser deg til noe du mener er galt, er situasjonen til å begynne med klar. Du gjør det fordi du knapt har noe valg, og du vet at du ikke vil. Det er ubehagelig, men oversiktlig.
Det blir vanskeligere etterpå. En tvang du kjenner igjen som tvang, er tung å holde ut. Den minner deg ved hver tanke om at du ga etter. Så begynner du å finne grunner. Kanskje var saken ikke så gal likevel. Kanskje ville du ha gjort det slik uansett. Etter en stund høres det at du ga etter, ut som ditt eget valg.
Ingen har knekt viljen din her. Du har stilt den om selv, for å slippe følelsen av avmakt. Det er forståelig, og noen ganger støter du da faktisk på gode grunner. Men etterpå er det knapt mulig å skille mellom de grunnene du fant, og dem du trengte.
Mer ubekvem er setningen: «Jeg gjorde det, men jeg mente ikke at det var riktig.» Den lar nederlaget stå. Men i den er neiet fortsatt ditt.
