7. september
Mot ethvert slag fra ulykken finnes det et legemiddel: et fattet sinn. Den som tilhører seg selv, kan skjebnen nok ta mye fra — bare ikke det vesentlige.
Om legemidler mot medgang og motgang (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Mot ethvert slag fra ulykken finnes det et legemiddel: et fattet sinn. Den som tilhører seg selv, kan skjebnen nok ta mye fra — bare ikke det vesentlige.
Når noe som har betydd mye for deg, blir tatt fra deg, ligger en setning raskt klar: Det var ikke det viktigste. Den hjelper. Den trekker en linje mellom det som er tapt, og det du er, og på den trygge siden av linjen går det an å fortsette.
Men linjen flytter seg lett. Etter hvert tap erklærer du litt mer for å være ytre, slik at det indre kan forbli urørt: en jobb, en by, en ferdighet du lenge tok for gitt. Til slutt ville det vesentlige være et svært lite punkt, uangripelig fordi nesten ingenting lenger hører med.
Noe har du likevel ikke bare eid. Det har også formet deg: oppmerksomheten din, rytmen i dagene dine, måten du stiller spørsmål på. Når det er borte, er det ikke bare en gjenstand ved siden av deg som mangler.
Å være fattet kunne da bety ikke å gjøre dette tomrommet mindre enn det er. Du kan innrømme at noe av deg forsvant sammen med det, og samtidig lytte til hvem det er som innrømmer det. Stemmen lyder annerledes enn før. At den lyder annerledes, hører nå også med til den.
