5. september
Slik er tiden: Den tar fra oss ungdom, glede og alt vi har, og betaler med ikke annet enn støv og grav. Men fra den mørke graven og støvet, tror jeg, skal Herren vekke meg opp igjen.
Gravskrift (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Slik er tiden: Den tar fra oss ungdom, glede og alt vi har, og betaler med ikke annet enn støv og grav. Men fra den mørke graven og støvet, tror jeg, skal Herren vekke meg opp igjen.
Når noe er blitt tatt fra deg, melder ønsket seg snart om i det minste å ha fått noe igjen for det: en innsikt, en viss modenhet, en historie du kan fortelle senere. Du spør deg selv hva du har lært av det, som om tapet i ettertid måtte gjøre opp regningen sin.
Noen ganger går det til og med. Ofte går regnestykket likevel ikke opp. Et vennskap som har gått i stykker, veies ikke opp av en innsikt om vennskap. Og den som for raskt regner ut for deg hva du har fått igjen, mener det som regel godt og tar likevel noe fra deg: lov til å se tapet ganske enkelt som et tap.
Håp er noe annet enn en slik utjevning. Det kan stå ved siden av setningen om at ingenting ble betalt tilbake, uten å trekke den tilbake. Kanskje er det mest troverdig der det ikke gjør skaden mindre for selv å virke mer overbevisende. Da trenger du ikke velge mellom sorg og forventning.
Hvis noen spør deg hva alt dette var godt for, har du lov til å nøle.
