31. august
Skjebnen frykter den modige, den feige knuser den.
Medea, vers 159
Lyttemodus
Skjebnen frykter den modige, den feige knuser den.
En dårlig nyhet du ennå ikke kjenner, har ingen kanter. Så lenge du utsetter telefonen eller lar e-posten ligge uåpnet, kan den være hva som helst. Den vokser i alle retninger frykten din rekker, og om natten vokser den særlig godt.
Når du så leser den, er den noen ganger mindre enn du trodde. Men ofte ikke. Noe er akkurat så ille som du fryktet, og hvor fast du enn ser på det, endrer det ingenting. At mot beskytter mot ulykke, ville vært en bekvem påstand.
Forskjellen ligger et annet sted. Før lå saken på deg uten at du visste hvor tung den var. Du kunne verken løfte den eller sette den fra deg. Etterpå står den foran deg. Den har en størrelse, et neste skritt, kanskje et menneske du kan ringe. Vekten er den samme, men nå har den en side du kan ta tak i.
Modig føles det sjelden. Som regel er det bare øyeblikket da utsettelsen er blitt mer slitsom enn selve saken. Først senere forteller du kanskje om det på en annen måte.
