25. august
Ofte ville ingen gjort det gode om de ikke tenkte på anseelsen som følger med. Dydene våre er ofte bare forkledd egenkjærlighet — forfengeligheten går stille i hælene på dem.
Maksimer (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Ofte ville ingen gjort det gode om de ikke tenkte på anseelsen som følger med. Dydene våre er ofte bare forkledd egenkjærlighet — forfengeligheten går stille i hælene på dem.
Du retter i all stillhet opp en feil i arbeidet til en kollega før noen andre oppdager den, og nevner det ikke. Det kjennes godt, nettopp fordi ingen vet om det. Senere tar du deg selv i å se for deg en liten scene: Han får vite det likevel en dag, og stusser.
Forfengeligheten trenger altså ikke nødvendigvis tilskuere. Den nøyer seg med én, og det er deg. Også beskjedenhet kan nytes på denne måten, kanskje til og med særlig grundig, fordi det er så vanskelig for deg å ha noe å utsette på den.
For rapporten endrer det ingenting. Feilen er borte, tallene stemmer, og kollegaen din får en roligere formiddag. Motivet ditt kan ikke leses ut av formiddagen hans. Det angår først og fremst deg.
Også mistanken mot deg selv har noe smigrende ved seg. Med den blir du den som ikke lurer seg selv, og som gjennomskuer sine egne hensikter. Et sted bak dette blikket står det igjen noen og ser fornøyd på hvor nøye du gjennomskuer deg selv.
