19. august
Tålmodighet er kunsten å håpe. Og de store tankene kommer ikke fra det kloke hodet, men fra hjertet – fra det et menneske har lært å bære.
Refleksjoner og maksimer (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Tålmodighet er kunsten å håpe. Og de store tankene kommer ikke fra det kloke hodet, men fra hjertet – fra det et menneske har lært å bære.
Noen ganger opplever noen i nærheten din noe du selv allerede har bak deg. Du kjenner igjen fasen: kretsingen rundt det samme spørsmålet, irritasjonen over velmente råd. Og du har en setning klar som det tok deg lang tid å komme fram til den gangen.
Du sier den, men den når ikke fram. Den høres ut som et av de rådene som irriterte deg selv. Gal er den ikke av den grunn. Den mangler bare tiden da den ble sann for deg: kveldene da du ennå ikke kunne tro på den.
En slik innsikt kan tydeligvis ikke gis videre som en adresse. Den henger sammen med veien den oppsto på, og den veien ville du ikke ønske noen. Likevel vil du gjerne gjøre den kortere. Det gjør du for den andres skyld, men kanskje også for at din egen omvei i ettertid skal ha vært til noe nytte.
Så du holder deg i nærheten og sier mindre. Måneder senere hører du kanskje setningen din fra den andres munn, med hans egne ord. Han husker ikke lenger at du har sagt den før.
