11. august

Når alle rundt bordet allerede har sagt seg enige, koster en innvending mer enn den ene setningen. Du forlenger møtet. Du gjør de andre til folk som kan ha oversett noe. Og kanskje har du selv oversett noe.

Oppfordringen om å innordne deg kommer sjelden som press. Som regel høres den fornuftig ut: Det er allerede sent, saken er ikke så viktig, du trenger ikke forsvare hver bagatell. Ofte stemmer det også. Ikke hver gang du kunne skilt deg ut, burde du gjøre det. Den som markerer seg ved enhver anledning, blir snart forutsigbar selv.

Vanskeligere er det å skille ønsket om å bli lagt merke til fra øyeblikket da det faktisk ville manglet noe uten innvendingen din. Innenfra kjennes begge omtrent like: en raskere puls, en nøling, vissheten om at det ville vært mer behagelig å tie. Først i ettertid viser det seg hvilken av dem det var, og noen ganger aldri.

Så rekker du likevel opp hånden. De andre ser på deg, ikke uvennlig, heller trett. Inne i hodet ditt hadde setningen hørtes mer bestemt ut.