1. august
Led meg, Zevs, og du, skjebne, dit dere har bestemt meg: Jeg følger uten å nøle. Ville jeg ikke – jeg måtte følge likevel, bare dårligere.
Bønn, overlevert i Epiktets Håndbok, 53
Lyttemodus
Led meg, Zevs, og du, skjebne, dit dere har bestemt meg: Jeg følger uten å nøle. Ville jeg ikke – jeg måtte følge likevel, bare dårligere.
Noe er avgjort før du blir spurt. En avdeling blir omorganisert, en leilighet sagt opp, en avtale som mye hang på, blir flyttet. Du kan ergre deg over det, og ofte har du god grunn til det. Gå må du likevel.
Ergrelsen endrer mindre ved situasjonen enn ved blikket ditt på den. Kommer du motvillig til et nytt sted, blir det lett et bevis på at alt var bedre før, og at andre kunne ha spart deg for alt dette. Hvert lille ubehag bekrefter mistanken. Det som tilfeldigvis lykkes der, teller knapt, fordi det ikke passer inn i klagen.
Det vanskelige er bare at du sjelden vet på forhånd hva som virkelig står fast. Noen avgjørelser kan fortsatt bestrides. Sier du ja for tidlig, gir du kanskje fra deg noe som burde vært forsvart. Også samtykke kan være en form for makelighet.
Etter hvert merker du at du har vært der en stund. Kollegaen ved nabopulten kan navnet ditt, og du vet hvilket vindu som kjærver. Om du valgte å være her, eller bare ble værende, er ikke lenger godt å si denne morgenen.
