28. juli
Tiden er en strøm av hendelser, en rivende strøm: Knapt har noe blitt synlig, før det allerede er båret forbi – og noe annet bæres frem, og også det blir revet med.
Til meg selv IV,43
Lyttemodus
Tiden er en strøm av hendelser, en rivende strøm: Knapt har noe blitt synlig, før det allerede er båret forbi – og noe annet bæres frem, og også det blir revet med.
Noe forstår du først når det ikke lenger krever noe av deg. I en uke med en flytting, sykdom i familien og en frist på jobben er det knapt rom for å tenke over noe av det. Du gjør det neste, og det forrige er borte før du kunne ha sagt hvordan du hadde det med det.
Det kan kjennes som en forsømmelse. Du har opplevd mye, men knapt virkelig lagt merke til noe av det.
Samtidig skåner hastverket deg for noe. En klønete setning eller en krenkelse du ellers ville ha grublet over i dagevis, blir fortrengt av det neste før den rekker å sette seg fast. Den samme bevegelsen som nekter deg å dvele, sparer deg også for mye dveling du aldri ville ha ønsket deg.
Hvilken av delene som skjer akkurat nå, kan du knapt skille i en slik uke. Først senere, en stille kveld, dukker noe opp igjen. Ikke nødvendigvis det viktigste. Noen ganger bare et ansiktsuttrykk i trappeoppgangen, mellom to esker, som du den gangen trodde du ikke engang hadde lagt merke til.
