25. juli
Alene i den mørke bambuslunden sitter jeg og spiller på lutten. Ingen vet om det – bare månen kommer og skinner.
Dikt (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Alene i den mørke bambuslunden sitter jeg og spiller på lutten. Ingen vet om det – bare månen kommer og skinner.
Noe gjør du bare så lenge ingen hører på. Du synger en melodi mens du lager mat, uten å kunne teksten, eller skriver setninger du aldri kommer til å sende. Så snart noen kommer inn i rommet, blir stemmen din lavere. Det er ikke bare skam. Det du holder på med, skifter retning: Nettopp var det ikke rettet mot noe bestemt, nå skal det falle i smak hos noen.
Helt uten noen på den andre siden er det likevel ikke. Du hører deg selv, men ikke som en sensor. Heller slik du følger en lyd i huset uten å ville bedømme den. Noe svarer deg: rommet, klangen, den neste innskytelsen som vokser ut av den forrige.
Vanskelig blir det når noe virkelig lykkes for deg underveis. Da vil du plutselig likevel vise det fram. Ønsket er forståelig, og det ødelegger ingenting. Men det som lyktes, lar seg knapt gjenta så snart noen venter på det.
Du kan fortelle om det senere. Da forteller du om et øyeblikk da du ikke savnet noen.
