23. juli
Led meg, Zevs, og du, skjebne, dit dere har bestemt meg til. Jeg følger uten å nøle. Og ville jeg ikke – måtte jeg følge likevel, bare som den dårligere.
Hymne til Zevs (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Led meg, Zevs, og du, skjebne, dit dere har bestemt meg til. Jeg følger uten å nøle. Og ville jeg ikke – måtte jeg følge likevel, bare som den dårligere.
Noen ganger er noe avgjort før noen spør deg. En flytting er bestemt, en avdeling blir lagt ned, kroppen tillater ikke lenger en vane. Det eneste som tilsynelatende gjenstår for deg, er måten du blir med på.
Nettopp denne måten kan føles som det siste som er ditt. Den som følger motvillig, holder i det minste fast ved at han ville noe annet. Misnøyen blir en slags troskap: mot den gamle leiligheten, det tidligere teamet, det du en gang kunne. Å være enig ville nesten føles som svik.
Men motviljen binder oppmerksomheten din. På det nye stedet legger du først og fremst merke til det som mangler, og hvert ubehag gir deg rett. Veien er den samme, men du går den med ansiktet vendt bort.
Dessuten er det sjelden lett å si nøyaktig når noe virkelig er avgjort. Motstand har før endret det som virket uforanderlig. Om opprøret ditt er verdt det, vet du som regel først i ettertid.
En dag forklarer du noen veien til bakeren på det nye hjørnet. Å bo her valgte du ikke selv. Men du er allerede kjent.
