22. juli
Øv deg også i det du fortviler over. Også venstre hånd, ellers uøvd i alt, holder tøylene fastere enn den høyre — for i det er den øvd.
Selvbetraktninger XII,6
Lyttemodus
Øv deg også i det du fortviler over. Også venstre hånd, ellers uøvd i alt, holder tøylene fastere enn den høyre — for i det er den øvd.
«Det kan jeg ikke» høres ut som en konstatering. Som regel skjuler det seg to utsagn i det, som knapt lar seg skille fra hverandre innenfra: Du har ikke lært det, eller det ligger ikke for deg. Det første beskriver en tilstand, det andre en grense.
Forskjellen kunne du bare finne ut ved å øve. Men nettopp det gir du opp så snart den andre lesningen virker innlysende. Slik bekrefter dommen seg selv. Den blir stående lenge fordi ingen prøver den.
Når du sier at du mangler anlegg, mener du dessuten ofte noe svært vidt, mens det å kunne noe vokser fram svært smalt. Kanskje tror du at du er dårlig med tall, og likevel deler du uten problemer en regning på flere i hodet, fordi du har gjort det ofte. Ferdigheten holder seg ikke innenfor grensene du har trukket opp for den. Den vokser på ett enkelt sted som du vender tilbake til igjen og igjen.
Lettere blir det ikke av den grunn. Øving uten håp kjennes som trass eller som bortkastet tid, og de første ukene er den ikke til å skille fra noen av delene.
Noe vil heller ikke ligge for deg etterpå. Men da vet du det av en annen grunn.
