20. juli
«Hva er da tiden? Hvis ingen spør meg, vet jeg det; vil jeg forklare det for en som spør, vet jeg det ikke. Og likevel: Det forgangne er ikke lenger, det kommende er ennå ikke — bare nåtiden er virkelig til stede.»
Bekjennelser, XI (fritt gjengitt)
Lyttemodus
«Hva er da tiden? Hvis ingen spør meg, vet jeg det; vil jeg forklare det for en som spør, vet jeg det ikke. Og likevel: Det forgangne er ikke lenger, det kommende er ennå ikke — bare nåtiden er virkelig til stede.»
Noen spør deg på gata om veien til et sted du har vært hundre ganger. Du begynner å forklare og merker at du ikke husker gatenavnene. «Til høyre ved apoteket, nei, før det …» Hånden din peker i en retning som setningen din straks retter på.
Likevel har du aldri gått deg vill på denne veien. Du kjenner den, bare ikke i den formen en forklaring krever. Når du går, trenger du bare å vite neste hjørne; resten gir seg når du er der. Beskrivelsen skal derimot romme hele veien på én gang, det som kommer før og etter, i riktig rekkefølge, sett fra et ståsted der ingen noen gang står.
Den ene kunnskapen er ikke mindre presis enn den andre. Den er bare bundet til øyeblikket den trengs i, og lar seg dårlig sende i forveien.
Personen takker og går, litt nølende. Senere går du veien selv og legger merke til hjørnet før apoteket. Du svinger før du har bestemt deg for hvorfor.
