19. juli
Levde mennesket videre og videre og forsvant aldri som duggen om morgenen — hva skulle da lenger kunne røre oss? Nettopp at ingenting blir værende, gjør verden så vakker.
Betraktninger fra stillheten (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Levde mennesket videre og videre og forsvant aldri som duggen om morgenen — hva skulle da lenger kunne røre oss? Nettopp at ingenting blir værende, gjør verden så vakker.
Noe av det som rører deg, vil du helst beholde med en gang. En setning noen sier i forbifarten, en bestemt måte å le på, stemningen en kveld der ingen ser på klokka. Ønsket melder seg nesten i samme øyeblikk som du blir rørt, som om de to hørte sammen.
Men det du faktisk kan beholde, oppfører seg annerledes. En talemelding kan spilles av så mange ganger du vil. Nettopp derfor hører du kanskje sjelden på den, den er jo der. Vekt får den først når det ikke lenger kan komme noen ny. Men da ikke fordi den blir værende, men fordi det den kom fra, ikke ble værende.
Slik ligger det i det å bli rørt et ønske som ville oppløst det hvis det gikk i oppfyllelse. Du vil holde fast på noe som bare rører deg fordi det ikke lar seg holde fast. Det er ingen tankefeil du kunne rette opp. Uten denne trangen til å gripe etter det hadde kvelden kanskje vært deg likegyldig.
Når du hører den latteren igjen, er den allerede over før du kommer på at du ville huske den.
