16. juli

Om anstendighet går det forbausende godt an å snakke. En hel kveld kan gå med til at dere snakker om hva mennesker skylder hverandre, når ærlighet sårer og hvor hensynsfullhet glir over i feighet. Samtalen var klok, og du går hjem med en følelse av allerede å ha gjort noe.

Anledningene der det virkelig gjelder, ser annerledes ut. De melder seg ikke som spørsmål, men som forstyrrelser: en telefon som kommer ubeleilig, noen som vil ha det samme forklart for tredje gang, en bønn som koster deg en time. I det øyeblikket tenker du ikke på prinsipper, men på planene dine.

Kanskje er det der den egentlige vanskeligheten ligger. Begrepene som lå så lett for hånden i samtalen, passer dårlig på slike øyeblikk. De er laget for tydeligere tilfeller, for avgjørelser med tyngde. Det som faktisk krever noe av deg, virker til sammenligning for lite til å være en prøve.

Og når du gir fra deg timen, kjennes det sjelden som godhet. Heller som en ettermiddag da du ikke ble ferdig med noe annet.