13. juli

Når noe går galt, er det første du sier av og til: «Det kan da ikke være mulig.» Men det har jo åpenbart skjedd. Setningen uttrykker ikke så mye overraskelse som innsigelse. Et sted i deg gjaldt en stille avtale om at dagen din, kroppen din og menneskene rundt deg ikke skulle gå over visse grenser.

Å bli overrasket og å føle seg forbigått er to forskjellige ting. Det ene gjelder det du vet, og ingen vet nok til aldri å bli overrasket. Det andre gjelder et krav du aldri har sagt høyt, og som du først merker når det blir krenket.

Å gi opp dette kravet høres fornuftig ut, men det har en pris. Noe harme er også en form for tilknytning. Den som sier «Ikke han!» når nyheten om en sykdom kommer, forsvarer ikke en plan, men et menneske han ikke vil miste. En sinnsro som ikke lenger kjenner denne setningen i det hele tatt, ville kanskje vært roligere, men også fattigere.

Du kommer nok til å si setningen likevel. Men da er den mer et navn enn en innvending.