29. juni
Når noen forser seg mot deg, spør deg straks: Hvilken forestilling om godt og ondt har fått ham til dette? Når du har sett det, vil du føle medlidenhet, verken forundring eller vrede – for også du hadde en gang lignende forestillinger.
Selvbetraktninger VII,26
Lyttemodus
Når noen forser seg mot deg, spør deg straks: Hvilken forestilling om godt og ondt har fått ham til dette? Når du har sett det, vil du føle medlidenhet, verken forundring eller vrede – for også du hadde en gang lignende forestillinger.
Når noen har såret deg, ligger det som regel en forklaring nær som skåner deg selv: Han var hensynsløs, makelig, tankeløs. Det blir vanskeligere når du spør hva han egentlig gjorde det for. Noen ganger støter du da på en grunn som slett ikke er sjofel. Han ville være ærlig da han sa det til deg. Eller han ville beskytte noen andre da han forbigikk deg.
Slike grunner er ikke så lette å se ned på. Med en feiltakelse du for lengst har lagt bak deg, kan du være overbærende. Du kjenner igjen en tidligere utgave av deg selv. Men her har den andre kanskje bare vektlagt annerledes noe som er viktig for deg også. Ville du i hans sted ha satt åpenhet foran skånsomhet? Muligens, en annen dag.
Krenkelsen blir ikke mindre av det. Den har bare ikke lenger noen entydig skyldig. Du kan fortsatt si til ham at det gjorde vondt, og bør kanskje også gjøre det. Men da sier du det ikke lenger som en som vet bedre.
