27. juni
Når du har vent deg til enkelhet, så ikke skryt av det. Drikker du vann — ikke si ved enhver anledning: Jeg drikker vann.
Håndbok i moral, 47 (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Når du har vent deg til enkelhet, så ikke skryt av det. Drikker du vann — ikke si ved enhver anledning: Jeg drikker vann.
En vane du har tvunget deg til, er en stund verdt å fortelle om. Du gir avkall på noe som før var en selvfølge for deg, og i begynnelsen er det noen som spør. Du forklarer, og for hver forklaring blir svaret rundere. Snart kan du det nesten utenat.
Dermed endrer vanen seg umerkelig. Den var blitt lett nettopp fordi den knapt opptok deg lenger. Som historie trenger den nå stell. Gjør du et unntak en gang, føles ikke det lenger som et lite avvik, men som en motsigelse av det du har sagt til andre. Og de som vet om det, legger merke til det.
Det vanskelige er at også tausheten kan bli en positur. Når du merker hvor beskjedent du tier akkurat nå, har fortellingen bare flyttet seg innover.
En dag spør noen hva du egentlig gjør annerledes enn andre. Du må tenke deg om et øyeblikk og nevner så noe som ville ha betydd mye for deg for mange år siden. Det andre slår deg først på vei hjem, og det virker ikke lenger verdt å nevne.
